Hvem tar kampen(-e)?

Hilde-Marit Rysst
Hilde-Marit Rysst

Tekst: Forbundsleder Hilde-Marit Rysst

Daglig kommer det inn meldinger til SAFE sentralt med spørsmål om lokale løsninger som går på tvers av gjeldende tariffavtale.Bedriftene ønsker lokale avtaler med løsningsorienterte tillitsvalgte.

Løsningsorientert er et viktig ord, spesielt i vanskelige tider. Alle er innforstått med at det å være løsningsorientert er positivt, arbeidsgiverne hyller sågar de beste. Er man ikke det, er man fort konfliktskapende.

Løsningsorientert er et ansvarsfullt ord. Det inneholder så mye. Noen ganger inneholder det raske, kortsiktige løsninger. Noen ganger rene nødløsninger uten tanke på fremtiden. Andre ganger er det kloke, gode og langsiktige løsninger.

SAFE mottar forslag til avtaler som går på tvers av regel- og avtaleverk. Avtaleforslagene er såkalt løsningsorienterte. For oss sentralt er det ikke negativt å være løsningsorientert, men vi har et regel- og avtaleverk å forvalte. Til tider kan det være et tungvint system som skal ivareta ansatte og bedrift i «gode og onde dager», men det er likt og kjent for alle. Det har sin historie og sine erfaringer. Og, det er en grunn til det!

Når det foreslås lønnskutt, arbeidstidskutt, brudd på avtaleverk og påstander om at lovverket ikke er gjeldende for å rettferdiggjøre forslagene, kan en bli rent matt. Bedriften permitterer urettmessig ansatte for så å be disse søke på sine opprinnelige stillinger, men forkledt i ny tittel og til dårligere betingelser!

Er det da positivt å være løsningsorientert?

Ansatte må oppholde seg på arbeidsplassen 24 timer i døgnet. Normalt jobber vi 12 timer, nå planlegger arbeidsgiver kun arbeid til ni timer. Den ansatte må da være om bord i de tre  timene som gjenstår, uten arbeidsoppgaver og med redusert lønn,  og må gå å «sparke småstein» før skiftet normalt ville vært over.  Alle er enige om at det er en lovpålagt minimumsbemanning som skal være om bord til enhver tid. Allikevel beregner bedriften altså at den ansatte skal gå å «slenge gratis».

Er det da klokt å være løsningsorientert?

Når permitteringer ikke gjennomføres i henhold til avtaleverk, og de med mest ansiennitet blir satt ned 25 prosent i lønn, mens en som har mindre ansiennitet fortsetter med 100 prosent lønn.

Er det da rettferdig å være løsningsorientert?

Når partene som har underskrevet avtalen hevder at en protokoll med en klubb, kan binde opp alle medlemmene i denne klubben, vitner det om manglende kompetanse og kunnskap om avtaleverket. Kanskje vitner det og om storhetstanker om egne muligheter til å binde opp enkeltmennesker?

Utøver man da ansvar når man er løsningsorientert?

Når disse avtalebruddene i tillegg applauderes fra andre fagforeningsrepresentanter, ja da er det lov å lure. Vi tillitsvalgte skal forvalte og tilse at regler og lover følges. Det er muligheter for å avtale enkelte avarter i henhold til tariffavtalen, men det er ikke en blanko fullmakt. Og, dette er likt for alle som er innenfor den samme avtalen. Dette er ikke uante økonomiske utgifter for bedriften. Vi snakker overhodet ikke om astronomiske utgifter, det handler derimot om å respektere den ansattes arbeidstid og fremforhandlede rettigheter.

Når løsningsorientert kun skal gå utover den ene parten, er det da riktig å være løsningsorientert?

Bedriftene skryter hemningsløst av de tillitsvalgte som velger å se vekk fra rettferdighet, trygghet og likhet, og kjører tunge skyts mot dem som står på for sine kollegaer. Er det sånn vi vil ha det?

Ønsker vi å være løsningsorientert?

For mange er løsningsorientert synonymt med bøyelig, føyelig og fleksibel, for SAFE er det synonymt med rettferdighet, lovlighet og vinn-vinn løsninger!