Tekst og foto: Mette Møllerop.

40 år i oljeindustrien og like lenge som tillitsvalgt. Nå, i november, ga Oddleiv Tønnessen fra seg kontrollen, gikk av som klubbleder i SAFE i ESS, og gikk samtidig av med pensjon.

Det har ikke bare vært en jobb og et tillitsverv. Å jobbe for oljearbeidernes lønns- og arbeidsforhold i oljeindustrien har vært en stor del av livet til Oddleiv. Han kan virke tøff og kompromissløs i mange saker, men er også en forhandlingens mann som klarer å få til gode løsninger med både arbeidsgivere og konkurrerende klubber og fagforbund.

Har det vært nødvendig å trø til og ta lederoppgaver i OFS og SAFE, har Oddleiv alltid tatt grep og gjort sitt aller beste for forbundet. Han har vært en bauta i forbundet som flere sa i takketalene på årsmøtet i ESS, og uten tvil har han vært en av de viktigste tillitsvalgte og enkeltpersonene for forbundet gjennom 40 år.

Fra å være i begivenhetenes sentrum, blir det nå atskillig mer stille rundt ham. Vil det gå greit, tro?

– Helt sikkert! Det blir en ny måte å leve på, og det kan sikkert være bra.

SAFE i ESS får et nytt klubbstyre uten deg som leder. Det kan kanskje bli tøft?

– Det må gå seg til, og det ville det helt sikkert gjøre når vi har så mange dyktige folk å ta av. Selv om de kanskje er litt usikre i begynnelsen, kommer tryggheten med erfaring. Jeg var og nervøs da jeg ble valgt som klubbleder første gang.  Nå må de ta ansvaret selv, og i det ligger det god lærdom.

Bakeren på Ekofisk

Det startet i september 1980 på Ekofisk.

– Jeg kontaktet Stavanger Catering. Har dere bruk for en baker, spurte jeg Jakob Nesvåg som var personalsjef i selskapet. Nei, svarte han, men han skrev opp navnet. Dagen etter kom kontrabeskjeden. Du kan bare snu, Du kan reise ut med en gang.

Det var to boligenheter på Ekofiskkomplekset, pluss et hotell. Det ble Oddleivs nye arbeidsplass. Det ble også en ny kultur, atskillig røffere enn det han var vant til som baker i Gehebs konditori og bakeri i Kristiansand.

– Et års tid etter at jeg begynte å bake på Ekofisk, ble jeg ringt etter med beskjed om å overta bakverket til en baker som plutselig døde. Da jeg kom bort, var kaffen hans fortsatt varm, og bakverket sto til heving, klar for steking.  Det var slik det var. Folkene måtte ha mat, og produksjonen gikk som før.

Oddleiv ble raskt tillitsvalgt og ble værende på Ekofiskhotellet.

– I 1981 og 1982 var det streik på Ekofisk. Vi stekte wienerbrød og kransekakestenger til streikekomiteen, forteller Oddleiv.

Kransekake var Ekofiskkomiteens leder, Øyvind Kroviks, favoritt.  Om kransekakene var medvirkende årsak til at streiken ble vunnet, skal være usagt, men resultatet ble godt.

– Streiken ble vunnet, og lønnstillegget ble på 50.000 kroner, sies det. Kanskje er det å ta litt hardt i, men det var i hvert fall høge tall.

Streikeperiode

I perioden fra 1978 og de påfølgende åtte – ti årene var det en rekke streiker i Nordsjøen. Omtrent halvparten var lovlige, resten ulovlige.  Forpleiningen lå lønnsmessig langt bak andre grupper offshore.

I boka «Oljearbeiderkulturen, Historien om cowboyer og rebeller» trekker Marie Smith-Solbakken fram den misnøyen som vokste på grunn av forskjellsbehandlingen av LO-forbund kontra husforeninger i forbindelse med lønnsoppgjørene. Særlig dårlig kom de forpleiningsansatte ut. Da regjeringen i 1978 vedtok lønns- og prisstopp og borebedrifter som Dolphin søkte om dispensasjon fra lønnsstoppen, innvilget Forbruker- og administrasjonsdepartementet dispensasjon til tre borebedrifter. «Det skapte selvsagt indignasjon blant andre oljeansatte som ikke hadde fått dispensasjon fra lønnsstoppen. Reaksjonen blant de øvrige oljearbeiderne var stor, ikke minst blant den stadig voksende gruppen som sto utenfor LO. Først opplevde man at en arbeiderpartiregjering med LOs støtte vedtok inngrep i deres lønnsforhandlinger, for deretter at det samme LO oppnådde unntak fra inntektsstoppen for noen av sine medlemmer. Dette mobiliserte grunnplanet.»

En av dem som reagerte kraftig var Øyvind Krovik. Nå koker det over på Ekofisk, sa Krovik til Stavanger Aftenblad, og truet med politisk streik. Ekofiskkomiteen ville stenge rørledningene til Emden og Teeside. Streiken ble dømt ulovlig i arbeidsretten, men 500 Ekofiskarbeidere streiket likevel.

Etter streiken i 1981 hvor OFS karakteriserte resultatet som en kjempeseier, med en lønnsstigning på mellom 30 og 35 prosent for de operatøransatte, ble det bestemt at kreftene nå skulle rettes inn mot nedsatt pensjonsalder og nedsatt arbeidstid. OFS hadde vist muskler og struttet av sjøltillit. Arbeidsgiverne og LO var sinte og fortvilte. LO hadde motarbeidet OFS siden opprettelsen, og var sterkt kritisk til at OFS skulle få status som hovedorganisasjon. Nå ble OFS beskyldt for å være egenrådig og uansvarlig og ødelegge den solidariske inntektspolitikken mellom LO, NAF (Norsk arbeidsgiverforening) og myndighetene.

OFS, en fullverdig organisasjon

I jubileumsfilmen «Hands on» forteller Kjell Sellevold, OFS sin første leder dette om starten på OFS: «Da lønns- og prisstoppen ble innført i 1979, hadde LO og arbeidsgiverne fått gjennom at forhandlingsretten bare skulle gjelde landsomfattende forbund. Vi skulle skvises ut, men fant mottrekk. Klubbene i Mobil, Phillips og Elf slo seg sammen i Operatørfagforeningenes Samarbeidsutvalg, OFS. Vi var riktignok fortsatt ikke så mange, snaut 1000 personer, men var til gjengjeld bosatt over hele landet. Det hele var et politisk spill hvor vi fikk god drahjelp av de borgerlige partiene på Stortinget. Jeg husker fortsatt svært godt da vi dro inn til AP-statsråd Sissel Rønbeck som motvillig måtte akseptere oss som fullverdig forhandlingsmotpart. Den satt langt inne i LO og Ap, men de måtte gi seg.»

OFS fikk flere medlemmer

LOs angrep på OFS virket mot sin hensikt. Flere meldte seg ut av LO og etablerte nye, uavhengige fagforeninger. Det gjaldt både boreriggarbeidere, brønnservicepersonell og forpleiningspersonell. Sistnevnte forlot NOPEF og NOEMFO og etablerte Cateringansattes offshorearbeideres forbund, COF, det som senere ble Cateringansattes forbund, CAF. Sammen med Rederiansattes Oljearbeideres Forbund, ROF, søkte de om å få bli med i OFS.

I 1983 hadde OFS foreningene OAF, ROF, OBF og CAF, forteller Oddleiv Tønnessen.

– Vi fikk melding fra Einar Mathiesen, organisasjonssekretær i ROF om at de var klare for å ta imot oss, og vi kom inn i en organisert gruppe. Det ble valgt et interimsstyre på KNA-hotellet i mars samme år. Vi begynte å organisere Stavanger Cateringfolk og noen fra SAS catering på Statfjord A, CD-catering og Norske Chalk. Vi jobbet med dette fram til 1984 og fikk mange med oss.

Forløperen for avtalen

Vel verd er det og å ta med streiken i 1994 som startet etter at NAF avviste kravet fra CAF om å få tariffavtale med SAS-catering. Gunnar Flaat, forhandlingsdirektør i NHO, ville gi dem avtale for medlemmer i Norske Chalk, CD og Stavanger catering, men ikke for medlemmene i SAS catering. Det var ikke nok, og dermed stengte de ned.

Det er fra denne streiken den legendariske historien om biff og bearnaisesaus som tøt ut av heisen, hører hjemme.

Jeg hadde da blitt leder i CAF og hadde fått med meg et godt styre, sier Oddleiv.

– Vi trengte denne tariffavtalen med NAF, og jeg hadde fått beskjed av Eivind Lønningen, daværende OFS-leder, om at vi måtte gå til streik hvis vi ikke fikk tariffavtale med en gang.

Forhandlingsutvalget dro inn til Oslo og prøvde der riksmeklingsmannen. De ble spurt om de hadde nok medlemmer, noe vi selvsagt hadde, men NAF forsøkte å skape splid ved å hevde at plassfratredelsen ikke var gyldig og at hvert enkelt medlem måtte si opp sin egen stilling.

– Vi fikk hjelpe av Andreas Cappelen som sa at det holdt med OFS sine medlemslister.  Forhandlingene ble brutt, og det endte altså med streik på Ekofisk feltet.

De startet forsiktig og serverte ost, syltetøy og rundstykker.

– Vi fikk da melding om at de kunne leve lenge på brødmat, så vi bestemte oss for å stenge kjøkkenet, og da ble det ingen servering på kvelden. Temperaturen økte. Det sentrale var jo at store deler av norskprodusert olje og gass ble sendt gjennom anlegget på Ekofisktanken, så når disse ikke fikk mat, ble det liv i leiren.

Arbeidsgiverne fløy da ut et nytt skift med kokker som ikke var organisert i OFS til boligplattformen SAFE Concordia. Her begynte de å steke biffer og lage saus. Maten ble deretter flydd med helikopter til Ekofisk. Det arbeidsgiverne ikke visste, eller forsto, var solidariteten arbeidstakergruppene imellom. Helikoptervaktene som var organisert i OFS, varslet de streikende i forpleiningen om at mat var på vei.

Da maten ble trillet inn i heisen, stoppet forpleiningsansatte den videre ferden ved å sette seg på biffene så bearnaisesausen tøt ut. De operatøransatte ga da beskjed om at produksjonen ville stoppe opp når de ikke fikk mat.

– Som forhandlingsleder i CAF ble jeg omsider kontaktet av forhandlingsleder i NAF, Gunnar Flaat. Vi fikk avtalerett og aksjonen ble avblåst. Vi dro tilbake til Oslo for å signere avtalen og hadde seiersfest med champagne i kjelleren på Grand Hotel. Da ble det tårer og forbitrelse i NOPEF og NOEMFO.

Formen var ikke helt på topp da de møtte opp hos Flaat dagen etter.

Det ble avtalt nye forhandlinger der innholdet i en ny avtale kom på plass Blant annet måtte sykelønnsordning og Loss of License (Tap av helseattest) inn i avtalen. Avtalen er datert 1984.

– I 1985 var vi 42 i bemanning per skift på Ekofisk Complex, og det var kun et par stykker som ikke var medlemmer hos oss. Vi hadde tillitsvalgte med vararepresentanter på alle skift.

På 80-tallet hadde de enkelte plattformene på Ekofisk egne forpleiningskontrakter. Phillips varslet ny kontraktsrunde på Complexet og CAF krevde forhandlinger direkte med operatørselskapet.

– Vi la frem krav om at dersom det ble kontraktskifte, skulle alle ansatte på Complexet, det vil si over 100 medlemmer, sikres ny jobb i nytt selskap, bedrifts- og lønnsansiennitet skulle beholdes, samt at det ble lagt til rette for at både HVO og HTV skulle ansettes på heltid. I møte med hele toppledelsen hos Phillips i Tananger der også NAF var med, ble kravet avvist. Kort tid etter fikk vi beskjed om at selskaper som ville legge inn anbud måtte ta inn samtlige krav dersom de skulle bli med videre i anbudsprosessen. Stavanger Catering tapte kontrakten som gikk til SAS, og alle de ansatte ble overført til SAS.

Det skjedde mye på den tida, og det meste var til det beste for oljearbeiderne?

– Ja, det var det, og det var en kjekk tid. Som ansatt i SAS catering hadde vi blant annet Norges beste pensjonsavtale, en avtale som gjaldt hele SAS-konsernet.

I 1986 var det nytt oppgjør. Vi hadde fått blod på tann og forberedte oss godt frem mot dette hovedoppgjøret, der vi satt oss som mål å kreve full lønnsharmonisering med de ansatte i operatørselskapene. Kravene ble avvist av NOAF (Dagens NOG) og vi så ingen annen mulighet enn å bryte forhandlingene og melde plassoppsigelse for alle medlemmene i CAF, forteller Oddleiv.

– NAF og NOAF svarte med å bryte forhandlingene med OAF, OBF og NOPEF. NAF sitt lockoutvarsel kom før OAF hadde levert inn sine krav og da må det innrømmes at temperaturen begynte å stige mellom OAF og CAF.

Det bar inn til mekling. Parallelt begynte ROF og å stille krav. Alle i OFS måtte til Riksmekleren.

Vi hadde pressen med oss, og Eivind Lønningen koste seg, sier Oddleiv og ler.

OAF innkalte til presselunsj på Hotel Bristol. De fikk holde på en time, før Eivind  og Oddleiv gikk opp der pressekonferansen var. Da skiftet pressen fokus over til den pågående streiken. Parallelt med dette varslet OAF utvidelse og stengte ned brønnene på Friggfeltet som strakk seg inn på britisk sokkel.

– Deretter var det opp til kommunalminister Arne Rettedal hvor spørsmålet var om vi var interessert i å fortsette forhandlingene? Ja, det var vi.  Halvor Waage fra arbeidsgiverne var derimot ikke interessert i å forhandle. Rettedal smalt da hånden i bordet og Waage måtte gi seg.

Nye forhandlinger ble gjennomført av Riksmekleren, men da leder i NOPEF, Lars Anders Myhre hev kortene, han hadde ikke forhandlingsutvalget i ryggen, så kollapset også denne meklingsrunden.

– Vi ble innkalt til statsråd Rettedal påfølgende morgen, og ny nemndbehandling var et faktum.

På tomannshånd i heisen med Rettedal sa han at jeg hadde motstanderne nærmere enn jeg kanskje var klar over. Vi fant jo ut det etterhvert …

For mange forbund

Rikslønnsnemnda mente det var alt for mange forbund i Nordsjøen og det resulterte i for stor streikefare.  Streiken i 1986 varte i hele 20 dager og ble et vendepunkt for alle våre catering-ansatte. Utvalgsarbeid ble iverksatt i 1987 og gikk utover høsten over i rene forhandlinger.

– I november 1987 kom vi inn på samme tariffavtale som operatørene, noe som ga mange et lønnstillegg på rundt 25 prosent. Verdens beste tariffavtale for forpleiningsarbeidere var et faktum.

Etter 1986-streiken kom kravene om å endre OFS. Det trengtes blant annet en ny struktur i forbundet som også omfattet delegatfordeling ved representasjon. Alle de fire forbundene ble lagt ned og nytt sentralstyre fikk all makt i organisasjonen.

– Da jeg kom inni ledelsen i OFS, var det som 2. nestleder med ansvar for HMS. Det er nok den jobben jeg har likt best.

OFS hadde da et HMS-utvalg som besto av Eivind Lønningen, Øyvind Krovik, Harald Myklebust og Oddleiv.

Det var et godt utvalg!

– Ja, kanskje det beste noen gang, ler Oddleiv. Vi hadde og et godt samarbeid med Magne Ognedal og fagavdelingene i Oljedirektoratet. Innføring av internkontroll, og utvikling av sokkelregelverket var interessant arbeid.

Selv har ikke Oddleiv sittet i så mange offentlige utvalg, men som HMS-ansvarlig fikk han plass i det såkalte Bull-utvalget. Utvalget jobbet med å implementere arbeidsmiljøloven (AML) også for flyteriggene på norsk sokkel, og utvalget ble ledet av Hans Jacob Bull.

– Det var kjekt og nyttig å være med der.

Vi etablerte også et eget helseutvalg sammen med blant annet sjukepleiere. Her tok vi opp, og behandlet, alle slags helsespørsmål. De var dyktige fagfolk og det var fantastisk flott å få jobbe med dem.

I streikene som ble gjennomført i de årene, var Eivind Lønningen både veileder og forhandlingsleder. Han var en tøff og dyktig forhandlingsleder, og foreningen fikk ofte innfridd de kravene de la på bordet. Et eksempel på dette var under oktoberforhandlingene, der Eivind igjen ledet forhandlingene for CAF.

– I et oktober-oppgjør i 1985 fikk vi ikke etterbetalt lønnsøkningen fra 1.april slik operatørene hadde avtalt.  Det manglet en tusenlapp eller to, så etter initiativ fra forhandlingsleder Lønningen ble «gardinene» igjen trukket for i byssa på Ekofisk. Arbeidsgiver sendte ut lapskaus til folkene. Lapskausen ble stoppet på veien. CAF vant, men da Oddleiv kom hjem fra rypejakta i Åseral ble han presentert en regning for lapskausen og CAF måtte betale 100.000 kroner for dette måltidet, som forøvrig ble returnert.

90-streiken

OFS hadde opprinnelig avtalerett også for innretningene som ble rigget opp, men gjennom flere rikslønnsnemnder ble vi «barbert» litt etter litt.

– Våre avtaler skulle kun gjelde offshoreansatte, og når utviklingen ble slik at medlemmer måtte jobbe både på landanlegg og ute på sokkelen, ble det lagt frem krav om at vi også skulle få avtaler på Statoil sine landanlegg. Kravet ble avvist, og det ble en ny storstreik der regjeringen med Statsråd Johan J. Jacobsen i spissen knuste nok en ny og lovlig streik med rikslønnsnemd.

OFS Sentralstyre vedtok da å fortsette streiken, og det ble en arbeidskamp som på mange måter ga OFS et banesår. Flere titalls medlemmer ble sparket på dagen, og dette innledet også til en rettsprosess i arbeidsretten som skapte mye uro i organisasjonen. Det endte med at Oddleiv overtok som leder i OFS.  Arbeidsgiversiden med Statoil i spissen krevde at de ansvarlige tillitsvalgte måtte fratre. De fikk imidlertid ikke fjernet de tillitsvalgte som Statoil ønsket. Kun en ble fratatt sitt tillitsverv, og etter en tid ble også det økonomiske kravet på flere titalls millioner frafalt da det ble inngått et forlik der OFS påtok seg ansvaret og betalte OLF en million kroner.

Den lange kampen

Et intervju med Oddleiv må også inneholde oppsigelsen i ESS og seks harde år med rettssaker for å beholde jobben. Det er ikke mange som hadde orket å stå i denne kampen. Oddleiv vant i tingretten, i lagmannsretten og i Høyesterett.

Sammen med advokatene Håkon Helle og Bent Endresen, og med SAFE i ryggen, sto han løpet ut.

Den offisielle årsaken var nedskjæringer i selskapet. Den virkelige var å kvitte seg med en brysom tillitsvalgt.

Som tillitsvalgt var Oddleiv en talsperson og et ansikt utad både i kampen for å bedre forholdene for forpleiningsansatte som i stor grad besto av kvinner, og i protesten over måten omstillingene foregikk og foregår på i selskapet.

Oddleiv ble tilkjent 100 000 kroner i erstatning og ESS Offshore måtte dekke både egne og SAFE sine saksomkostninger fra to rettsaker. For OFS sin del utgjorde de i underkant av en million kroner. NHO anket saken videre til Høyesterett, men tapte der.

Vi har Oddleiv

Flere av de inviterte gjestene til årsmøtet i ESS-klubben holdt taler. På selve årsmøtet var også Stein Bredal, Øyvind Krovik og Andres Lothe invitert.

Stein Bredal trakk fram betydningen Oddleiv har hatt for oljeindustriens ansatte.

– Kina hadde Mao, India hadde Gandhi, USA hadde Kennedy og Norge hadde Oddleiv. Sammen med Eivind Lønningen klarte han og Oddleiv å heve lønnsnivået til forpleiningsansatte opp på nivået til operatøransatte. Tusenvis av oljearbeidere har gitt oss et bedre liv, en bedre økonomi og bedre arbeidstidsordninger. Pengene fra «bedehusbyen» gikk ut til resten av landet og hevet levevilkårene for alle i Norge. Vi står i stor gjeld til dere som gikk i spissen for dette!

Anders beroliget Oddleiv med at pensjonisttilværelsen blir prima.

– Selv om jeg savner å være en del av et kollegium, er det et godt liv.

Også Anders takket Oddleiv for den betydningen han har hatt for lønns- og arbeidsforholdene i Nordsjøen.

– At de ble så bra, kan vi langt på vei takke deg for. Du har gjort en formidabel jobb gjennom alle disse årene. ESS og NHO prøvde i mange år å bli kvitt deg, blant annet ved å prøve og kjøpe deg inn i ESS-ledelsen. Oddleiv lar seg ikke kjøpe!

Øyvind Krovik tok fram litt historikk om Ekofiskkomiteen først, før han skrøt av Oddleiv.

– Den rosen dere gir til Oddleiv, den stiller jeg meg bak.

Han sa videre at Ekofiskkomiteen drev med litt fødselshjelp til Oddleiv og forpleiningen.

– Vi mente at dere måtte inn under OFS-paraplyen. Det ble litt «fisking», og så kom Oddleiv på kroken.

Øyvind bekreftet og at han var lett å bestikke med kransekakestenger.

– Når Oddleiv ville ha noe gjort, kom han med kransekakene.

Det står stor respekt av det du har gjort, Oddleiv. Jeg ønsker deg lykke til videre som pensjonist!

Jeg må ta en replikk, sa Oddleiv.

– Jeg setter stor pris på det dere sier, men husk at vi kom til dekket bord. Da dere streiket på åttitallet kom vi med wienerbrød. Da dere kom med 50.000 i lønnsøkning, sto vi der bak disken med kjevlene våre. Men vi fikk hjelp og støtte etter hvert, og vi fikk et lønnsnivå på linje med deres. Hadde LO bestemt, hadde vi hatt halv lønn og dobbel arbeidstid.

Dette har vært et eventyr! Tusen takk alle sammen!

Oddleiv trakk til slutt fram betydningen Eivind Lønningen har hatt for ham spesielt, og for oljearbeiderne generelt.

– Eivind er ikke her, men heldigvis er han representert ved datteren Adelheid som også er Nordsjøarbeider! Eivind var nok min aller beste kamerat!

Hva nå

Hvis ikke Oddleiv hadde blitt baker, hva ville han da ha vært? Tilfeldighetene rår ofte, og i det øyeblikket du som 16-åring får deg sommerjobb på et bakeri i Kristiansand, kan yrkesvalget være gjort.

Oddleiv har slett ikke bodd i Kristiansand i hele oppveksten. Med en far som var skipsrigger og laget leidere og rigget opp seilskuter, ble det mye flytting.

Fagbrevet som baker var et resultat av tilfeldigheter.

– Da tilbudet om å gå i lære hos Geheb konditori og bakeri kom etter sommerjobben, takket jeg ja. Det ble ett år på jobb, ett år på skole, og så fagbrev.

Det neste kapitlet ble skrevet da Oddleiv søkte på jobb i Nordsjøen.

Angrer du på yrkesvalget?

– Nei, ikke sånn som liv og jobb ble. Jeg visste jo lite om framtida og hva som ventet meg da jeg gikk i lære i Kristiansand, men jeg har alltid hatt et ønske om å bli fisker. Både min mor og min far kom nemlig fra fiskerfamilier, og fisking ligger nok i blodet i vår familie.

At jobben i en årrekke har vært heltidstillitsvalgt, og bakingen begrenset seg til «husbruk» var ikke med i planene fra start av. Fagforeningserfaringen var ikke noe å skryte av fra jobben som baker i Kristiansand.

– Nei, der har jeg ingen erfaring. Jeg var medlem i NNN (Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund), men det var en svak forening. Det var først i Nordsjøen jeg lærte meg hva fagbevegelse og tillitsvalgtarbeid var for noe. Jeg meldte meg først inn i NOEMFO. Etter to runder med underskriftslister hvor vi krevde at vi skulle søke medlemskap i OFS, meldte vi oss ut av NOEMFO og inn i OFS. NOEMFO ønsket det motsatt. Skulle vi inn i OFS, måtte OFS skifte navn til NOEMFO, og dessuten måtte OFS dekke lønnen til ledelsen. Det ble selvfølgelig blankt nei.

Tillitsverv på Oddleivs nivå kan bli en belastning for familien. Lange dager, mye borte fra hus og hjem, mye fravær fra det daglige familielivet, kan være ødeleggende for forhold. Oddleiv sier ikke så mye om det, men er klar over at det har kostet også for ham.

– Jeg er nok ikke alene om det.

Nå er det det den gamle yrkesdrømmen som skal settes ut i livet. Det blir fisking på et «semiprofesjonelt» nivå, med base i Sirevåg hvor han nå har bodd i noen år, og med gode fiskerkolleger og kamerater som elsker dette livet.

Jeg gleder meg, sier Oddleiv.

– Dette skal bli bra!