Arbeidsmiljøloven (AML) har i flere år hatt et krav om at innleide arbeidstakere fra bemanningsforetak (utleier) skal gis like lønnsvilkår som virksomhetens (innleiers) egne ansatte. I en nylig avsagt dom fra Høyesterett (HR-2020-2109) gir Høyesterett en viktig og prinsipiell avklaring av dette spørsmålet. I dommen vant to innleide arbeidstakere fra bemanningsforetak frem med krav om utbetaling av bonus på lik linje med innleiers egne ansatte.

Hvilke lønnselementer som omfattes av kravet til likebehandling har til dels vært noe uavklart, herunder om bonus er lønn og omfattes av kravet til likebehandling. I dommen fra Høyesterett presiseres et prinsipielt viktig utgangspunkt, nemlig at hovedregelen etter norsk rett er kravet til fast ansettelse. Det er kun i særskilte tilfeller at loven åpner for bruk av midlertid ansettelse og innleie, og lovens vilkår for dette må i tilfelle være oppfylt. Formålet med likebehandlingskravet er bla å hindre at muligheter for lavere lønnsutgifter skal motivere for større bruk av midlertidig arbeidskraft. Disse reglene er for øvrig i samsvar med EU`s Vikarbyrådirektiv.

Etter at dommen fra Høyesterett ble avsagt i november 2020 har flere innleide tatt kontakt med SAFE med spørsmål om egne krav til bonusutbetalinger. SAFE finner det derfor hensiktsmessig å gi en generell veiledning i denne forbindelse.

Selv om Høyesterett har stadfestet retten til bonusutbetaling for innleide, gjelder dette likevel ikke uten begrensninger. Det er flere forhold som må tas med i vurderingen, herunder er det sentralt hvilke interne retningslinjer innleier har fastsatt for bonusordningen. Som regel har virksomheter med bonusordninger fastsatt bedriftsinterne retningslinjer for bonusordningen for egne ansatte. Disse kan gjerne være ensidig fastsatt av bedriften, uten forutgående forhandlinger med de ansatte eller deres tillitsvalgte. Vilkårene for bonus for de faste ansatte, vil være avgjørende ved vurderingen av om innleide fra bemanningsforetak har krav på bonus. Hjemmelen for krav om likebehandling er AML § 14-12 a.

Følgende momenter er av sentral betydning for innleides rett til bonusutbetaling:

• Kravet til likebehandling gjelder ved innleie fra virksomhet som har til formål å drive med utleie av arbeidskraft, typisk virksomheter som omtales som bemanningsforetak eller vikarbyråer. Det avgjørende vil være realitetene i utleievirksomheten, ikke hva virksomheten selv definerer seg som. I denne forbindelse kan det være uklare grensetilfeller. Ta eventuelt kontakt med SAFE ved tvil.
• Innleieforholdet må i utgangspunktet ikke være terminert/avsluttet ved tidspunktet for selskapets utbetaling av bonus. Her kan det imidlertid være avgjørende hva bedriftens egne retningslinjer tilsier. For eksempel har enkelte virksomheter krav til at vedkommende er ansatt i hele beregningsperioden, mens andre virksomheter har krav til at vedkommende er ansatt på utbetalingstidspunktet. Beregningsperioden kan for eksempel være det forutgående året, mens utbetalingstidspunkt gjerne er på et tidspunkt året etter. Det kravet som er oppsatt for bedriftens egne ansatte, vil være avgjørende for innleides rettigheter.
• Hvis innleide har vært sykemeldt eller permittert i deler av opptjeningsåret, eller eventuelt er dette ved utbetalingstidspunktet, vil også her bedriftens egne retningslinjer være avgjørende. Som i punktet over vil innleide ha de samme rettigheter som innleiers egne ansatte.
• Det er bonusordninger som er en kompensasjon/lønn for utført arbeid som omfattes av kravet til likebehandling. Ofte kalles dette «prestasjonsbonus». En bonusordning som eksempelvis forutsetter fortsatt ansettelse i en gitt periode fremover, vil i utgangspunktet falle utenfor likebehandlingskravet. Som eksempel nevnes typiske «stay-on» bonusordninger.
• Krav på bonusutbetaling er et såkalt «pengekrav» som foreldes etter reglene i foreldelsesloven. Foreldelsesfristen for slike krav er i utgangspunktet tre år, regnet fra utbetalingen skulle skjedd (forfallstidspunkt). I loven er det gitt enkelte begrensede muligheter for tilleggsfrist, men det presiseres at dette er snevre unntaksbestemmelser. Et aktuelt eksempel kan være innleide som ikke hadde kunnskaper om bonusordningen hos innleier, og det heller ikke foreligger omstendigheter som tilser at dette burde vært kjent for vedkommende.
• Det er bemanningsforetaket/utleier som i utgangspunktet er forpliktet til å sørge for at utleide/innleide utbetales lik lønn som innleiers egne ansatte. Et eventuelt krav om bonusutbetaling kan derfor sendes til utleier. Etter AML § 14-12 c) er innleier gjort solidarisk ansvarlig med utleier for denne betalingsforpliktelsen, men innleier er likevel gitt et begrenset solidaransvar til 3 måneder etter kravets forfallsdato. Forfallsdato vil som utgangspunkt være det tidspunktet bedriften foretok bonusutbetalingen for det aktuelle opptjeningsåret. Det er derfor relativt korte frister for eventuelle bonuskrav overfor innleier. For krav overfor bemanningsforetak/utleier vil det være foreldelsesloven som gjelder, jf punktet over.

Gjennomgangen over er ikke uttømmende, og det kan være flere forhold som er relevante i en vurdering av innleides bonuskrav. Vi håper imidlertid at dette kan gi en viss veiledning. I det tilfelle at innleide mener at de kan ha krav på en bonusutbetaling, så anbefaler SAFE at det sendes et skriftlig krav til bemanningsforetaket/utleier.

Vi har utarbeidet en mal som gjerne kan benyttes, se vedlegg. Vi anbefaler at det settes en frist for tilbakemelding og/eller utbetaling. Dersom bemanningsforetaket/utleier avslår kravet eller tilbakemelding eventuelt uteblir, kan kravet sendes til innleier. Men i tilfelle bør det gis opplysninger om at krav også er sendt til bemanningsforetaket/utleier.

Vi gjentar at innleier kun har en forpliktelse i tre måneder etter at utbetaling skulle skjedd, selv om vi er kjent med at enkelte innleiebedrifter har foretatt utbetalinger også etter at betalingsforpliktelsen etter aml er utløpt.

SAFE v/Kristine Knudsen og Elisabeth Bjelland kan kontaktes ved behov for bistand.