Per i dag er broen til framtida bygget på olje, for ikke å si av olje. Diskusjonen om alternativer ble en interessant debatt med konstruktive innspill og krav om ressurser til forskning for å ha en mulighet til omstilling.

9.mars ble den femte konferansen i Broen til framtiden arrangert på Folkets hus i Oslo. På arrangementets hjemmeside fortelles det at fra starten på Litteraturhuset i 2014 har alliansen med fagbevegelse, miljøbevegelse, trossamfunn og forskere vokst. Nå fyller vi ikke bare Folkets hus til konferanse, men også gatene på 1. mai. Flere bøker og rapporter er gitt ut og nå blir det TV-serie.

Forbundsleder i SAFE, Hilde-Marit Rysst deltok i panelet som diskuterte det omfattende temaet: Er en rettferdig omstilling fra olje mulig? Nasjonalt og globalt? Hva er klimarettferdighet? Hvem skal la oljen ligge? Hva slags rettferdige løsninger og krav forener både nasjonale og globale hensyn? Kan vi få oljearbeidere og folk som ellers måtte tenke at velferdsstaten står og faller på en forlengelse av det norske oljeeventyret, med på løsninger og krav?

Panelsamtalen, som den ble kalt, styrte Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge. De øvrige deltakerne var Anne Karin Sæther, forfatter av boka «De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen», Are Tomasgard, LO og Jan Olav Andersen, forbundsleder i El og IT forbundet.

Stenge oljekranene i morgen?

Det er ikke aktuelt, slo Gulowsen fast.

– Alle er også enige om at olje har vært bra for Norge og at den norske modellen har fungert godt. Vi har kanskje vært de flinkeste i verden til å utnytte olja til fornuftig samfunnsbygging.

Vi er også enige om at omstilling til ledighet ikke er bra. En rettferdig omstilling må ikke skje på markedets premisser alene, og ingen av oss har alle løsningene.

Hvordan skal vi sikre at det ikke blir omstilling til NAV, spurte Hilde-Marit Rysst, og viste til at en oljearbeider er slett ikke mer spesiell enn andre arbeidere.

– En oljearbeider jobber intelligent og gjør nyttig arbeid som hun eller han får lønn for, akkurat som andre arbeidere.

Omstillingen eller transformasjonen, har vært der siden oljeindustrien startet.

– Vi utvikler oss hele tida, fra starten med bønder, amerikanere, cowboyer til i dag hvor vi også har noen bønder, men først og fremst en kompetent og dyktig arbeidsstokk. Omstilling kjenner vi godt til, det har vært vant til gjennom hele oljehistorien.

Spørsmålet om omstilling dreier seg ikke om når, men til hva, sa Rysst.

Hva skal vi leve av?

– Det må være noe som er bærekraftig, noe som gir oss en grunn til å kjøpe varen eller tjenesten. For å komme dit må det brukes noen midler, og vi må ha en regjering og myndigheter som også vil dette. Politikerne må våkne om de ønsker at noe skal skje.

Er du syk, tar du den medisinen som er tilgjengelig mens du venter på at forskerne kommer på markedet med en ny og bedre medisin. Der er vi nå, sa Hilde-Marit Rysst.

– Vi har ikke fornybar energi som kan erstatte oljen ennå. Den fornybare energien utgjør 20 prosent. 18 av disse prosentene er vannkraft. Ingen ønsker å bygge ut mer vassdrag. Da sitter vi igjen med to til tre prosent sol og vind. Det kan selvfølgelig øke, men når skjer det?

Kongsbergeksemplet

Jan Olav Andersen fra El & IT viste til sølvgruvene i Kongsberg som et eksempel på vellykket omstilling. Sølvgruvene ble åpnet i 1640 og de ble drevet godt i noen hundre år. Etter 1814 måtte Norge være selvforsynt med egne våpen. Kongsberg hadde sølvsmeder med høy kompetanse. Disse kunne omstilles til våpensmeder.

Altså ble våpenproduksjonen lagt til Kongsberg. Etter hvert ble gruvene stengt. I dag er byen verdensledende på teknologi og avansert industri, og fortsatt er det sølv i fjellene. Poenget er, man startet omstillingen i forkant, ikke når det er tomt eller tvingende nødvendig av andre grunner.

Negative oljearbeidere?

Selv om noen oppfatter oss slik, er vi ikke det. Vi stritter ikke imot utviklingen, men vi ser at vi ikke har alternativene, sa Rysst.

– Ingen jeg kjenner vil kvitte seg med kontaktlinsene fordi de er laget av olje, ingen vil slutte å eie bil eller andre oljebaserte produkter. Vi må få de ressursene som trengs for å kunne utvikle alternativene, som Jan Olav Andersen viste til i Kongsbergeksemplet.

Vi er enige i at noe må skje og at noe vil skje, men i dag har vi ikke hundretusen klimagassjobber å tilby til dem som skal omstilles. Disse arbeidsplassene kommer ikke av seg selv.

I SAFE magasinet 1-2018 kommer en mer omfattende artikkel fra panelsamtalen hvor flere av innleggene blir presentert. I tillegg har magasinet et intervju med Ole-Gunnar Rasmussen, nestleder for YS/SAFE i Statoil, om samme tema.