Arbeidstakermedvirkning i oljeindustrien er blitt en trist historie, men undertittelen er satt: vi må gjøre noe. Er det lys i tunellen, eller et tog som kommer imot, spurte forbundsleder i SAFE, Hilde-Marit Rysst da Pulsmøtet startet tirsdag 10. oktober. Innledninger og diskusjoner på Pulsmøtet viste at kreftene som møter vernetjeneste og tillitsvalgte i dag, ofte […]
Arbeidstakermedvirkning i oljeindustrien er blitt en trist historie, men undertittelen er satt: vi må gjøre noe.
Er det lys i tunellen, eller et tog som kommer imot, spurte forbundsleder i SAFE, Hilde-Marit Rysst da Pulsmøtet startet tirsdag 10. oktober. Innledninger og diskusjoner på Pulsmøtet viste at kreftene som møter vernetjeneste og tillitsvalgte i dag, ofte oppfører seg som motgående tog. Motstand feies av banen og argumenter overkjøres.
Det er tegn til økende aktivitet i næringen, men parallelt settes det likevel i gang nye, store kostnadskutt. Aktivitetene skal utføres med færre folk, enten folk sies opp, også kalt nedbemanning, eller flyttes på fra en gammel installasjon til en ny. Det rammer sikkerheten, og det rammer regulariteten.
Faren for at toget i riktig spor krasjer med motgående tog, øker.
Pulsmøte med innledninger fra Petroleumstilsynet og vernetjenesten
Petroleumstilsynet, Ptil, stilte med tre deltakere. Elisabeth Lootz, sjefingeniør i Ptil og en av «arkitektene» bak «Trenden skal snus», Ptils mål for 2017, delte sin innledning med sin kollega Eivind Hovland, sjefingeniør fra boring og brønn. Rundt bordet satt også Monica Ovesen, fagleder i Ptil, også hun fra området boring og brønn.
Tall og dokumentasjon fra Lootz og Hovland viste at verneombudstjenestens bekymring er reell.
Som grafen viser, er det relativt dramatiske tall for omorganisering, jobb-usikkerhet og nedbemanning.
Det er stor usikkerhet knyttet til samspillet mellom personellmessige, organisatoriske og tekniske endringer, og hva som blir de kort- og langsiktige konsekvensene av disse, sa Lootz, og viste trakk fram noen relevante funn.
– Søknader om aktivitet/boring er ikke alltid basert på robuste planer.
Noen områder er gjengangere. Det gjelder mangelfull kvalitet på planlegging, svekket kompetanse, mangelfulle forberedelser og mangelfull opplæring og trening.
Endringsprosesser krever ekstra ressurser. Med finanskrisen liggende i bunn, får ikke de nødvendige ressursene mye oppmerksomhet hos selskapene.
Situasjonen berører også menneskene som jobber i industrien. Bekymring for framtid, familie og jobbinntekter vil nødvendigvis prege den ansatte som har sin siste tur ute.
Ta tak i situasjonen før arbeidsforholdene er knust
Koordinerende hovedverneombud i Schlumberger, Sigmund Lundal fulgte opp med et innlegg om verneombudenes plass som ressurs i selskapene. I innlegget slo han fast at vernetjenesten skal være involvert i alle planlagte prosjekter, forandringer, utfordringer og initiativer.
– Vernetjenesten er også en viktig del av trepartssamarbeidet, sa Lundal.
Sikkerhet er greit for selskapene hvis den ikke koster penger, sa Roy Erling Furre, 2. nestleder og HMS-ansvarlig i SAFE.
– Det er naivt å tro at ikke oljekuttene rammer sikkerheten. Tilbyderne sitter rundt et bord med operatøren og underbyr hverandre for å få kontrakter. Selskap forvitrer eller går overende. Med manglende arbeidstakermedvirkning i tillegg, er dette blitt en bransje hvor man svelger kameler for å prøve og overleve.
Furre trakk fram rapporten om HMS-tilstanden i norsk petroleumsnæring, laget av en departementsnedsatt arbeidsgruppe ledet av professor Ole Andreas Engen fra Universitetet i Stavanger.
Den blir et grunnlag for den kommende HMS-meldingen til neste år, og Furre anbefalte deltakerne å sette seg inn i innholdet.
Debatten i etterkant viste et høyt engasjement, og problemstillingene som var grunnlaget for Pulsmøtet ble bekreftet av både verneombud og tillitsvalgte.
Verneombud, tillitsvalgte og medlemmer som sier ifra, fryses ut. Hvor er bunnen, spurte Roy Erling Furre.
– Hvis vi sover i timen nå, kan vi få oss et skikkelig sjokk. Vi må tenke vidt og bredt, og vi må få mange flere på banen.