Tekst og foto: Mette Møllerop.

«Jeg kom utenifra, uten slektninger i oljebransjen, og jeg ønsket meg en bok som fortalte oljehistorien på en lettfattelig måte.»

Dette er også historien om selskapet som forandret Norge, snudde landet fra å være et etterkrigsland hvor Norge skulle bygges opp, trygt og godt i Einar Gerhardsens sosialdemokratiske ånd, til lykkelandet hvor man fikk stadfestet i Petroleumslovens paragraf 1-2 at: Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet. Statoil ble opprettet som et redskap for å sikre fellesskapet utbytte av den gryende oljevirksomheten på norsk kontinentalsokkel, og selskapet har om få år 50-årsjubileum.

I dette perspektivet er det interessant å se hvor Norge og Statoil/Equinor befinner seg i dag.

En generasjon som tar lykkelandet for gitt?

Aage Storm Borchgrevink er født i Oslo, samtidig som Phillips Petroleum fant olje på Ekofiskfeltet.

Vi som holder til i oljehovedstaden og er noen år eldre enn forfatteren, opplevde spenningen og forventningene da oljeselskapene begynte å se til Nordsjøen. Ville de finne noe, hva ville det i så fall bety for oss?

Oljehistorien er ikke lang i et historisk perspektiv, men den endret i rekordfart Stavanger fra å være en bedehusby til å bli pub- og restaurantby, en kulturby og i ordets videste forstand, en utelivsby. Betegnende nok, Bethania Forsamlingshus ble etter 122 år revyscene. For dem som er født rundt 1970 og senere, er den «nye» byen den eneste byen de har opplevd.

– Oljen endret mentalitet og kultur. Vi kan nok slå fast at vi lever i et lykkeland, sier Aage Borchgrevink.

I forordet skriver han at selv om Østlandet er mindre preget av oljeindustrien enn byene langs fjordene i vest, er han vokst opp i skyggen av oljen.

Selv om man vokser opp i skyggen av oljen, er det vel uvanlig for en litteraturviter å hive seg på oljehistorie? Hvor kom drivkraften til å skrive akkurat denne boka fra?

– Jeg har olje i blodet, derfor interessen. Jeg tenkte ikke at bokprosjektet skulle ta seks år, men jeg opplevde at det var mye å sette seg inn i, så mye at jeg holdt på å kollapse underveis. Jeg kom utenifra, uten slektninger i oljebransjen, og jeg ønsket meg en bok som fortalte oljehistorien på en lettfattelig måte.

Det er særlig Statoil som har vært motoren i denne historien.

– Selv om boka er min versjon av Statoils historie, handler dette om hvor viktig oljen har vært, for oss og for verden, sier Borchgrevink.

Alle hendelsene, pengene, OPECs betydning, slutten på den kalde krigen. Gevinsten er herredømme, fra kull til olje, og dette er en del av verdenshistorien.

Åpen eller lukket oljeledelse?

Det er interessant i en tid der generasjonen som ble født på 70-tallet tar oljen for gitt og stiller få spørsmål til Statoil/Equinors valg.

Burde det da ikke være flere kritiske stemmer i generasjonen som er født rett etter krigen?

Er denne generasjonen rett og slett litt for takknemlig?

Er denne vellykketheten og store tilliten til Statoil noe av grunnen til at det stilles få kritiske spørsmål til Statoil/Equinors utenlandsinvesteringer og endrede utvikling i dag?

Det ble brukt utradisjonelle metoder også i første del av norsk oljehistorie. I det politiske systemet var det et ganske splittet syn på hvordan olje-Norge skulle utvikles. Man brukte snarveier, tok raske avgjørelser og det var slett ikke alltid like lett for offentligheten å vite hva som var grundig behandlet og vedtatt, om det i det hele tatt var grundig debattert. Forskjellen var at disse mer eller mindre lukkede manøvrene tjente Norge og fellesskapet, ikke norske og utenlandske investorer.

Hva kom det ut av utenlandsinvesteringene til Statoil/Equinor?

– Ikke mye. En større debatt om dette hadde vært bra. I In Amenas manglet oljeselskapet kunnskap om landets metoder for å nedkjempe terrorister. De stolte på landets forsikringer. Vi kan gjerne stille spørsmålet om ikke dette var svært naivt?

Det kan knyttes flere negative eksempler til Statoil/Equinors historie. Til eksempel førte ikke en negativ kontantstrøm på 250 milliarder kroner til alvorlige reaksjoner. I det hele tatt ble viktige saker møtt med en stor grad av taushet.

Tidligere i Statoils historie falt den ene sjefen etter den andre etter alvorlige eller katastrofale feil, sier Aage Borchgrevink.

– Nå snakkes det ikke om, uansett regjering eller politisk styre. Staten har ikke lenger noen oljepolitikk, det er Statoil/Equinor som former norsk oljepolitikk.

Det blir svaret når storting og regjering lar selskapet styre oljepolitikken i lukkede styrerom.

En omfattende bok

Boka om Statoil og Equinors oljehistorie er på 400 sider. Den er spennende, logisk bygd opp, lettlest og innsiktsfull.

Anmelderne er begeistret. Terningkastene ender på femmere og seksere, og det er boka verdt. Dette er en perle av en bok, en bok man på underholdende vis blir klok av.

Det vil alltid være vinklinger og valg man ser kunne vært grundigere diskutert.

I Klassekampen ønsker anmelder Bård Lahn en mer omfattende behandling av klimaspørsmålene, spesielt «månelandingsprosjektet» for CO2-rensing av gasskraftverket på Mongstad, som gir inntrykk av at Statoil ivret for rensing, men ikke klarte å kontrollere kostnadene. Denne framstillingen underslår at det var en regjeringskrise og et vaklende politisk kompromiss – tvunget fram av Statoils steile motstand mot å forplikte seg til rensing – som formet «månelandingen» og de påfølgende milliardoverskridelsene».

Samtidig trekker han fram behandlingen av Statoil/Equinors internasjonale satsing som overbevisende: «I kapittel etter kapittel tegner han et bilde av manglende bevissthet om dilemmaene et norsk sosialdemokratisk selskap møter når det går inn i land som Aserbajdsjan, Angola og Nigeria.

På den måten viser boka hvordan Statoil gradvis har flyttet seg fra utgangspunktet – å sikre Norge inntekter og motmakt overfor de internasjonale oljegigantene – til selv å bli «akkurat det internasjonale selskapet som det i sin tid ble opprettet for å verne Norge mot».

«Med menneskelig innsikt og med et utgangspunkt i enkeltpersoners betydning har Borchgrevink skrevet en grundig og medrivende bok.» Fædrelandsvennen «Både en pageturner om jakten på – og kampen om – det sorte gullet, og et fascinerende historieverk fra etterkrigstiden til i dag… Mens en leser disse sidene, tar en seg i å ønske at boken var enda litt lenger. Det sier litt når boken er på over 400 sider.» Dagens Næringsliv.

Oljeforsker Helge Ryggvik skriver: «Med 1990-tallet og ambisjonene om et internasjonalisert Statoil får leseren følelsen av en forfatter som er på hjemmebane. Aserbajdsjan, Russland, Algerie, Angola, Tanzania, Canada, USA og Brasil – med ett blir norsk oljehistorie knyttet opp mot andre lands politiske og økonomiske utvikling. Med internasjonalisingen følger en serie nye skandaler og ikke minst dilemmaer. Spennende lesing.

Men her trer også dilemmaene ved Borchgrevinks metode tydelig fram. Bokas problem er ikke at han har dårligere tilgang til kilder enn den kommende offisielle Statoil-historien. Det er mer enn nok sekundærlitteratur å bygge på, og han har spedd på med en rekke intervjuer. Problemet er den journalistiske trangen til å la sakene styre framstillingen. Borchgrevink spinner alt sammen til én fortelling, men ofte bare på et retorisk plan». Ryggvik avslutter sin anmeldelse med en anbefaling om å lese boka. «Den gir en god, lesbar og interessant framstilling av saker og dilemmaer knyttet til Statoils utvikling, men er ingen komplett statoilhistorie. Terningkast 5».

– Jeg er glad for alle innspill og tilbakemeldinger. Det er nyttig og viktig å ta med seg når man evaluerer boka.

Alle har sin bok, sin historie, og man må ta noen valg.

– For meg var en beskrivelse av utenlandssatsingen viktig, det samme var den manglende politiske styringen som gir Statoil/Equinor en posisjon som den femte statsmakt. Med de enorme stoffmengdene og de mange kildene må en sette strek et sted, ellers blir det en helt annen og enda mer omfattende bok.