Tekst: Linda Kleveland. Foto: Privat

«En oljeplattform er en total institusjon – et 24 timers samfunn, hvor arbeid og fritid, sosialt samvær og privatliv er integrert i en felles og avgrenset verden, mer eller mindre avgrenset fra samfunnet utenfor».
Slik beskriver samfunnsforskere en oljeplattform, og slik kan jeg bekrefte at det er.

I den grad noe i livet blir naturlig, ble min arbeidsplass på en oljeplattform i Nordsjøen det. Naturlig. Under andre verdenskrig ble Nordsjøen mellom Sund og Shetland brukt til flukt fra tyskerne som hadde invadert landet vårt.

Min far var en av mange som benyttet seg av denne muligheten. Han møtte sin fremtidige engelske kone i Liverpool under krigen og giftet seg med henne.

Da krigen var slutt, kom de tilbake til Telavåg. De var med på gjenreisningen, og etablerte seg med familie i generasjonsbolig i Telavåg.

– Jeg lengter tilbake til England, sa min mor på dårlige dager.
– På fine dager kan du se Shetlandnaustene fra kjøkkenvinduet, trøstet min far.

I mange år trodde hun på det.

Midt mellom Telavågsnaustene og Shetlandsnaustene ligger Oseberg feltsenter. Det skulle bli arbeidsplass gjennom 25 år. Helt naturlig.

Klondike

Det er midt på 80-tallet og klondike i Nordsjøen. Store felt som Oseberg og Gullfaks er klar for utbygging. Statoil bygger ut Gullfaks, og Hydro får sitt første operatøransvar. Feltet blir kalt Oseberg feltsenter, og det blir viktig for Hydro å vise myndighetene at dette kan de klare.
Nordsjøen trengte mange nyansettelser for å fylle de nye plattformene. Jeg søkte og fikk jobb som kjøkkensjef. Født og oppvokst i Telavåg på 50- og 60- tallet kom jeg fra enkle kår.  Slik de fleste gjorde på denne tiden. Det var ingen overflod i vårt hjem, men vi hadde en god oppvekst i fjæresteinen med utsikt til Nordsjøen.

Ansettelsen i Hydro skulle bli litt av et sjokk. På det tredagers introduksjonskurset vi måtte gjennom, fikk vi servert hvitvin til lunsj. Bortsett fra fargen, visste jeg knapt forskjell på rødvin og hvitvin. Lunsjen og vinen ble dessuten inntatt stående rundt høye bord. Vi skulle sirkulere rundt med høye hvitvinsglass for å bli kjent med de nye kollegene våre. Dette var en helt ny øvelse for meg og for veldig mange av de andre også, registrerte jeg.

– Når vi spiser, sitter vi pent ved bordet, sa min mor alltid.

Slik var det ikke her, men vi skulle komme til å venne oss til alt dette nye. Vi følte vi var spesielt utvalgte til å drifte denne nye plattformen for Hydro, og vi ble også behandlet slik. Vi som var ansatt i forpleining fikk samme gode mottakelsen som alle andre som skulle offshore. Det var ingen forskjell på de som vasket og de som driftet produksjonen. Alle var like viktige.

Denne innstillingen fra bedriften ble en suksess.

Introduksjonskurs, opplæring og sikkerhets- og beredskapskurs ble gjennomført, og vi ble klar for offshorelivet.

Mange fra Sund fikk jobb. Vår tidligere ordfører, Albrigt Sangolt, sa det slik:

– Uten skatteinntektene fra nordjøarbeiderne i Sund hadde det stått dårlig til med økonomien i kommunen.

Vi var med på å skape store verdier og velstand i lokalsamfunnet og for storsamfunnet. Vi følte oss viktige og visste vi gjorde en god jobb for velferdsstaten. Slik var det, og slik skulle det bli i mange år fremover.

Arbeidet begynner

Oseberg A-plattformen ble ferdigstilt i Digernessundet på Stord og slept på plass i Nordsjøen en vakker solskinsdag i juni -88. Jeg var heldig og fikk være med på å gå fra onshore til offshore. Plattformen ble satt på plass med millimeterpresisjon. Arbeidet kunne begynne.
320 menn og kvinner skulle bespises hver tredje time. Fire hovedmåltid og fire mellommåltider døgnet rundt. Her skulle det ikke mangle noe.

-Kun det beste er godt nok, sa ledelsen og gav oss frie tøyler.

Gutta på boredekk og ute i produksjonsanlegget jobbet hardt, og hadde lange dager. Behovet for næringsrik mat var stort. Maten var dagens høydepunkt og var viktig i en sosial sammenheng. Dette visste vi som jobbet på kjøkkenet, og vi anstrengte oss for å tilby det beste vi kunne. Vi lyktes med det.

Positive tilbakemeldinger fra «gutta på golvet» og ledelsen inspirerte oss til å yte enda bedre.

Olje på dekk

Desember samme året fikk vi «Olje på dekk» Dette nesten helt uten datateknologi. Plattformsjefen sa det slik:

– Dataskjermen er fin å henge gule huskelapper på.
Men Hydro hadde klart det, og jubelen ville ingen ende ta. Vi følte at vi hadde vært med på å skrive historie. Forpleining ble tatt med inn i seiersrusen. Det føltes godt, og det gjorde noe med oss.

Vi produserte enorme mengder olje og gass. Oljeprisen var høy, og vi skapte store verdier. På det meste produserte vi over 400 000 fat olje i døgnet. Oljen gikk i rørledning til Sture og derfra ut i verden. Behovet for fossil energi var stort. Jeg elsket jobben min og hadde stor arbeidsglede. Vi som jobbet i forpleining bidro sterkt til trivsel og velvære. Vi dekket de basale behovene til offshorearbeideren: Mat, renhold og velferd. Men det viktigste var at vi også var omsorgspersoner. Vi brydde oss ved å vise omtanke for de som jobbet på boredekk og ute i produksjonsanlegget. Å bry seg om hverandre er avgjørende for å skape et godt arbeidsmiljø.

Nedturen

Noen år senere kom nedturen. Oljeprisen var lav. Drift- og produksjonsutgiftene ble høye. Veldig høye.

-Vi må spare penger, sa ledelsen og låste rekvisitalageret for papir og kulepenner.

Da skjønte vi alvoret. Vi fikk ikke lenger fri tilgang på blyanter og skrivepapir.

Også velferden ble satt under lupen. Alle steiner skulle snus for å spare. Under den ene steinen fant plattformsjefen lørdagsgodterier. Dette var et gode vi hadde hatt i alle år. Til lørdagskvelden ble det satt frem sjokolade, snacks og brus i fellesrommene.

– Det må det bli slutt på, beordret han.

Slik ble det. Folk var rasende. Men til ingen nytte. Det skulle gå lang tid før vi fikk godteriet tilbake.

Antall ansatte gikk ned, og vi måtte øke tempoet. Gutta skulle fortsatt ha sine åtte måltider i døgnet. Det ble et slit. Vi jobbet det remmer og tøy kunne holde. Vi i forpleining ville så gjerne opprettholde samme høye standard. Det gikk på æren løs.

Ledelsen sa «lavere standard er godt nok».

Vi fant en gylden middelvei. Maten ble forenklet og renholdet redusert. De fleste var fortsatt fornøyd, og gleden ved å jobbe offshore var der fortsatt.

Fusjonen

I 2007 fusjonerte Hydro med Statoil. Den så vi ikke komme. Nå skulle det bli en felles driftsmodell på plattformene. For å få dette til, ble det masseflytting av personell. Integrasjon var helt nødvendig. Når en har hatt samme arbeidsplass i 20 år, var det vanskelig å gi slipp. Det ligger mye følelser på en arbeidsplass. Jeg var så glad i jobben min og kollegaene mine. Jeg følte jeg eide jobben. Slik følte de fleste det.

Alt ble nå revet i stykker og skulle bygges opp på nytt. Noen ble igjen, mange nye kom til. Det skulle bli en vanskelig periode.

Det ble gjort store investeringer i boligkvarterene på samtlige plattformer. Golvbelegg ble skiftet ut, nye hjelpemidler kjøpt inn. Alt for å forenkle arbeidet i forpleining og skape en ny, felles entusiasme. Det skulle gå noen år før vi så verdien av dette arbeidet.

Det ble en følelsesreise for alle mens det pågikk. Vi ble lei oss når de gamle gardinene ble skiftet ut med nye. Det lå følelser og identitet i de gamle falmede gardinene. De var våre gardiner.

Fusjonen bød imidlertid også på oppturer. Forpleining fikk ansvar for helidekk på nesten samtlige installasjoner. Dette ga oss økt ansvar, og var svært viktig for selvfølelsen, spesielt til de som gjorde rent. Forpleining fikset dette fint og driftet helidekk på en sikker og effektiv måte. Dette var et smart trekk av ledelsen!

Turøyulykken

Å jobbe i Nordsjøen har i alle år vært en god opplevelse for meg. Jobben har gitt meg mat på bordet og hus å bo i. Jeg har følt meg trygg på plattformen.

Men helikopterturene til og fra har vært en belastning for veldig mange nordsjøarbeidere. Også for meg.
Alle offshorearbeidere kjenner på den gode følelsen når hjemreisedagen er der og man skal hjem til sine og gjøre det en har lyst til. Men inni godfølelsen er det ofte litt usikkerhet. Hvordan er været? Går reisen bra?

Ikke alle kommer hjem. 11 offshorearbeidere og to piloter var syv minutter unna å komme hjem den 29. april 2016 da et helikopter fra Gullfaks B mistet rotoren over Turøy og falt ned. Ulykken gjorde dypt inntrykk på alle og vil for alltid stå som et mørkt kapittel i nordsjøsammenheng.
Vi minnes i respekt, de som helt tilfeldig, mistet livet i denne tragiske ulykken.

Plasthval

I 2017 kom en hval inn fra Nordsjøen og strandet på Sotra. Hvalen var syk og måtte bøte med livet. Den inneholdt mange plastposer. Veldig mange.

Historien om hvalen gikk verden rundt og hvalen ble et svært synlig symbol på plastforurensingen av våre verdenshav. Den ble et symbol på at det grønne skiftet må komme. Også i oljenæringen.

Fremtiden

I 2018 endret Statoil navn til Equinor. Equinor begrunnet navneskifte slik:

«Vi må forme fremtiden, Som en karboneffektiv produsent av olje og gass, men også som en stor leverandør av energi fra vind og sol».

Om noen generasjoner blir det kanskje havvindmøller der Oseberg og Gullfaks står i dag.

Der, midt mellom Telavågsnaustene og Shetlandsnaustene.