Alle må bidra, sier konserntillitsvalgt for YS i Statoil, Bjørn Asle Teige. – Eierutbyttene må kuttes. Alle bidrar til å spare kostnader. Titusenvis av arbeidsplasser er borte både hos Statoil og hos leverandørene, og flere prosjekter står på vent. Da blir det helt feil at passive eiere skal ta ut penger fra selskapet. Statoils ledelse […]
Alle må bidra, sier konserntillitsvalgt for YS i Statoil, Bjørn Asle Teige. – Eierutbyttene må kuttes. Alle bidrar til å spare kostnader. Titusenvis av arbeidsplasser er borte både hos Statoil og hos leverandørene, og flere prosjekter står på vent. Da blir det helt feil at passive eiere skal ta ut penger fra selskapet.
Statoils ledelse sier at problemene skal løses sammen.
– Sammen? spør Bjørn Asle Teige. Vi løser ingen problemer sammen når eierne går fri. De ansatte tar byrdene med oppsigelser, omstillinger, kutt i pensjonsordninger og lønn. Leverandørindustrien sliter med harde kontrakter, og både vedlikehold og leteboring er på vent. Samtidig mottar eierne milliarder i utbytte.
Den lave oljeprisen er selvsagt et problem, men det er ikke første gang oljeprisen har vært lav. I 2009 kuttet Statoil aksjeutbyttet med tre kroner aksjen for at selskapet skulle være bedre stilt. Å kutte i eiernes utbytte er derfor ikke noe nytt.
Landsmøtediskusjon om Statoils utbyttepolitikk
Under landsmøtet i SAFE i november, var Statoils utbyttepolitikk debattert fra talerstolen. Landsmøtedeltakerne poengterte at utbyttepolitikken er umoralsk i en tid der tusenvis av ansatte mister jobbene sine, det spares inn på alle bauger og kanter, og kontraktene som underleverandørene skal forholde seg til, er pint ned til et minimum.
Forskjellige tiltak i forbindelse med Statoils neste generalforsamling ble diskutert, men ikke endelig fastsatt.
SAFE og SAFEs tillitsvalgte har i en årrekke vært sterkt kritiske til denne delen av Statoils politikk.
Spesielt kritikkverdig er det at staten som eier 67 prosent av Statoil, står fram som den mest grådige eieren, sier Teige som ikke ser bort ifra at misnøyen som ansatte og kolleger hos selskapets underleverandører kjenner på, kulminerer i en eller annen form for samlet reaksjon.
– Folk merker på kroppen hvor urettferdig fordelingen av byrder nå er, og på et tidspunkt blir grensen nådd.